Film og Artikler

Ved distale ureterskader, dvs. skade/ striktur/ stenose av ureter som er beliggende like ved eller distalt for karkrysningsnivå, dvs. der ureter krysser over a. iliaca communis, kan kirurgi med re-implantasjon av ureter til urinblæren bli aktuelt, dersom kirurgi med blokking og JJ-stent eller operasjon med ureter-ureterostomi ikke ligger til rette for å løse situasjonen. Historisk var Nussbaum den første som i 1876 utførte den første dokumenterte ureter re-implantasjonen. 76 år senere, i 1952 beskrev Hutch den første ureter re-implantasjonen med antirefluks mekanisme. Siden da har flere beskrevet ulike teknikker; Politano-Leadbetter teknikken i 1958, Paquin teknikken i 1959, Bischoff teknikken i 1961, Lich-Gregoir teknikken i 1964, Glenn-Anderson 1967, Cohen i 1975 etc. Lich-Gregoir er en ekstravesikal teknikk for re-implantasjon av ureter til urinblæren som innebærer en antirefluks mekanisme. Robert Lich jr. var en amerikansk urolog som først beskrev sin unike teknikk for ekstravesikal re-implantasjon av ureter med en antirefluks mekanisme i 1961. Omtrent på samme tid, uten å kjenne til dr. Lich, presenterte professor Willy Gregoir, fra Belgia, sin unike metode for re-implantasjon av ureter med antirefluks mekanisme på en kongress i München, og metoden ble publisert i 1961. Operasjonsteknikkene var rimelig like, med noen små forskjeller, og i tillegg var suksessraten lik for de to teknikkene. Teknikken er derfor senere kjent som ekstravesical re-implantasjon av ureter til urinblæren am Lich-Gregoir. Suksessraten er på over 90%. Metoden er den mest populære for implantasjon av ureter til urinblæren ved nyretransplantasjoner. Det finnes i dag ulike tekniske modifikasjoner av Lich-Gregoir ureter re-implantasjonsteknikken. Her er en artikkel om erfaringer med ureterskader ved Haukeland Universltetessykehus: https://www.kirurgen.no/fagstoff/urologi/ureterskadar-og-handsaming-av-desse/

Angiomyolipomer (AML) er godartede mesenchymale svulster som er vanligst i nyre, men som også kan forekomme i lever og i øyne. AML består av ulike porsjoner med kar, muskulatur og fett. Dersom AML forekommer bilateralt er det ofte assosiert med Tuberøs Sclerose Kompleks. Man vet lite om det naturlige forløpet til angiomyolipomer i nyrer, og det er derfor usikkerhet om når det er indikasjon for behandling. I active surveillance (AS) studier er faren for spontanblødning i tumor vurdert til å ligge på omkring 2%. I studiene som foreligger på AML er AS vanligste tilnærming (48%), dernest tilbys kirurgi i 31% av tilfellene, mens selektiv embolisering tilbys i 17% av tilfellene. Embolisering reduserer AML størrelse, men krever re- behandling i 30% av tilfellene. Kirurgi er dokumentert til å være den mest effektive behandling, hvor det sjelden forekommer recidiv eller behov for sekundær behandling. RF (radio-frekvens), altså varmebehandling, eller Cryo (kulde) behandling, er sjelden benyttet. I EAU Guidelines fra 2020 anbefaler man individuell vurdering dersom AML oppdages hos en person. Generelt vet man at store angiomyolipomer gir øket risiko for spontanblødning i tumor, men samtidig skal tidligere cut-off verdi på 4 cm i størrelse i prinsippet ikke automatisk utløse behandling, men i stedet bør man vurdere AS. Dette er i henhold til de nyeste anbefalinger. Se gjerne artikkelen: Management of Sporadic Renal Angiomyolipomas: A Systematic Review of Available Evidence to Guide Recommendations from the European Association of Urology Renal Cell Carcinoma Guidelines Panel Fernández-Pello, Sergio et al. European Urology Oncology, Volume 3, Issue 1, 57 - 72.

Ureter (urinlederen) er lokalisert retroperitonealt på bakre bukvegg og er godt beskyttet mot ytre traumer. Skader på ureter (urinlederen) er derfor sjeldne. 80% av ureterskadene er iatrogene, dvs. forårsaket av kirurgiske inngrep, slik som åpen bukkirurgi, laparoskopisk kirurgi eller endouretrale inngrep, slik som kirurgi for ureterstein, Mange av de iatrogene ureterskadene blir ikke erkjent peroperativ, men først dager, uker eller måneder etter kirurgi. Ser man på insidens av ureterskader etter prosedyrer oppsummerer EAU det slik: Ureterskader etter uretroskopiske prosedyrer, eks, steinkirugi: slimhinne abrasjon 0,3-4,1%, ureterperforasjon 0,2-2,0%, uretravulsjon 0-0,3%. Ved colorectal kirurgi oppstår skader av ureter imdd insiders 0,5-10%. Ved gynekologiske inngrep er laparoskopisk hysterektomi ansvaring for ureterskader i 0,2-6,0%. Ved åpen retropubisk prostatektomi oppstår ureterskader med en insidens på 0,05-1,6%, mens det ved robotassistert prostatektomi oppstår ureterskader med lavere insidens; 0,05-0,4%. Kort sagt: ureterskader er ikke uvanlig ved bekkenkirurgi med en insidens på 1-10%. Skader kan oppstå ved termalskade (varme instrumenter, eks. ligeringsinstrumenter, laser), ved ligatur, omstikning, påsettelse av klips, utilsiktet deling av ureter, helt eller delvis. Noen ureterskader kan behandles med JJ-stent, ballondillatasjon (ved etablert striktur), ved rekonstruksjonsinngrep som ureter-ureterostomi eller re-implantasjon av ureter i urinblæren, ved transureter-ureterostomi, ureter-ileum-interponat eller autotransplantasjon. En sjelden gang kan en ureterskade føre til livsvarig anvendelse av perkutan pyelostomi, evt. nefrektomi.

Under dette inngrepet med hysterooforektomi benyttes 5 ml Indigocyanine green (ICG) i en konsentrasjon på 2,5 mg/ ml i hver ureter. ICG ble oppdaget under 2. verdenskrig. Først testet av Mayoklinikken i USA i 1957. Benyttes i medisinsk diagnostikk. Blir bl.a. benyttet for å undersøke cardiac output, intraoperativ deteksjon av lymfeknuter; slik som i sentinell node diagnostikk, for intraoperativ identifikasjon av hepatobiliære svulster, for intraoperativ vurdering av vevsperfusjon, for identifikasjon av ulike anatomiske strukturer slik som galleveier og urinledere m.m. ICG kan i oppløst form benyttes intravenøst, injiseres i lymfebaner eller vev eller intraluminalt i hulstrukturer. ICG har et fluoriserende spekter nær det infrarøde spekteret og gir fra seg fluorescens mellom 750 nm og 950 nm avhengig av mediet det blandes med (eks. vann, blod etc. ). Man benytter en lyskilde med lys nær det infrarøde spekteret sammen med et kamera for å kunne se det grønne fluoriserende lyset i vev eller hulorgan. ICG blir metabolisert i leveren og skilt ut i gallen. ICG har lav toxisitet; i 1 av 42 000 tilfeller kan milde bivirkninger som sår hals og hetetokter oppleves, i enda sjeldnere tilfeller kan anafylaktisk sjokk, hypotensjon, tachycardi, dyspnoe og urticaria risikeres. Frekvens av milde, moderate og alvorlige bivirkninger er henholdsvis 0,15%, 0,2% og 0,05%.

Lokalavansert nyrecancer har en tendens til å invadere blodkar og lage tumortromber. Ved nyrekreft opptrer intravasculær tumor trombe i 5-10 % av tilfellene (tall fra USA). Kirurgi med radikal nefrektomi og reseksjon av intracaval tumor trombe er den eneste måten å oppnå lokal sykdomskontroll på. Denne typen kirurgi gir brukbar onkologisk sykdomskontroll hos halvparten av pasientene. Ubehandlet er prognosen dårlig. I en studie av Reese et al. 2013 hadde pasienter med nyrecellecarcinom og samtidig tumor trombe i vena cava median overlevelse på 5 måneder, og ett års sykdomsspesifikk overlevelse på 29%. I en studie fra Haddad et al. 2014 hadde pasienter som fikk utført radikal kirurgi med nefrektomi og reseksjon cava tumor trombe Level 3 hele 50 % 5 års cancerspesifikk overlevelse uten metastaser. Inndeling av vena cava (VC) tumor trombe deles inn i 4 nivåer (Levels); Level 1 hvor tromben strekker seg inn i VC, men under 2 cm utover inngangen til nyrevenen. Level 2 hvor tromben strekker seg inn i VC, men mer enn 2 cm utover inngangen til nyrevenen, men under avgangen av levervenene. Level 3 hvor tromben strekker seg over avgangen av levervenene, men ikke over diafragma. Level 4 hvor tromben strekker seg over diafragma. Filmen viser en robotassistert laparoskopisk radikal høyresidig nefroadrenalektomi med eksisjon av en Level 2 vena cava tumor trombe.

Paragangliom (PG) utgår fra paraganglier, biorganer fra det perifere nervesystemet og som derved kan finnes omtrent overalt i kroppen. PG er en abnormal vekst av en spesiell type nerveceller, såkalte kromafine celler, som har viktige oppgaver i kroppen, f. eks. i forhold til å regulere blodtrykket. Når disse cellene vokser unormalt eller abnormt, danner de svulster, paragangliomer. Når denne abnorme veksten skjer i binyre, kalles det et feokromocytom, foregår veksten i en annen del av kroppen kalles det et paragangliom. PG er sjeldne svulster. De er stort sett godartede, men en sjelden gang kan svulsten være malign og evt. metastasere. PG kan oppstå i alle aldere, men er vanligst i aldersgruppen 30-50 år. Det fleste PG oppstår spontant, uten kjent årsak, men noen er forårsaket av gen-mutasjoner som kan nedarves fra foreldre til barn. PG skiller stort sett ut katekolaminer, inklusiv adrenalin. Dette kan gi symptomer som høyt blodtrykk, hjertebank, hodepine, svetting og skjelving. Behandling av symptomgivende PG er kirurgi. Filmen viser en robotassistert laparoskopisk eksisjon av et symptomgivende paragangliom.

Et eksempel på venstresidig nefrektomi med transperitoneal tilgang. Relevant anatomi og tekniske aspekter illustreres.

Et eksempel på høyresidig nefrektomi med transperitoneal tilgang. Relevant anatomi og tekniske aspekter illustreres.

Foredrag om laparoskopisk nefroureterektomi for urothelialcancer i øvre urinveier. Her benyttes LigaSure forsegling av blærecuffen, en teknikk som ble beskrevet av Tsivian et al, og som er et alternativ til eksisjon av blærecuffen (transmural ureter inklusive ureterostiet) etterfulgt av sutur av tomien/ hullet i urinblæren, enten man gjør dette laparoskopisk eller man gjør denne delen av inngrepet ved åpen kirurgi. Foredraget vant prisen for beste endourologiske foredrag ved Høstmøte i 2008.